Mitt verste mareritt ser ut som en diger dykkermann og drar på en liten jente.

Jeg har endelig satt meg ned med Bioshock!!

     For en start det er på spillet. Første jeg ser er en veske som synker ned i havet, jeg sitter og tror at det hele er en åpnings video. Kameraet kommer opp til overflaten, lyden minner meg litt om en episode av Lost. Tiden går, det tar faktisk en stund før jeg skjønner at nå er vi i spillet. Dette ble en kjempe stor overraskelse for meg, jeg er ikke fan av sjangeren førsteperson skyte spill. Jeg har spilt Doom og Duke Nuke'em , å synes det holder med det. Der tok jeg grundig feil, det er ikke klokt å sette seg  i bås når det gjelder sjanger innen dataspill. Når det gjelder FPS så har vel ikke utviklerne kommet med så mye nytt de siste årene, personlig synes jeg FPS er ensformet, gå rundt å skyte alt man ser, finne låste dører, finne nøkler til låste dører, finne veien tilbake til den låste døra når nøkkelen er funnet. Og selvfølgelig drepe et dusin monstre eller virusinfiserte folk på turen. Som jeg sa : dette var en stor overraskelse for min del, jeg ble totalt forhekset av stemningen fra første plask. Det er noe magisk over det hele, å det aller beste av alt: det er ikke basert på å finne nøkler til låste dører. Det er en fantasisk flyt i spillbarheten, historien utfolder seg mens man er ‘fri', det er begrenset med video avbrudd.

    Monstrene, de gale folka. Jeg  hørte stemmer rundt meg, det eneste jeg kunne se var en diger skifte nøkkel som lå i det lille lyset som kom fra en lampe i taket. Jeg tar skiftenøkkelen i min besittelse, går forsiktig til neste rom. Ut av mørket kommer en psykotisk man hoppende mot meg med våpen i hånd,  jeg klinker til med skiftenøkkelen så blodet spruter og rommet fylles med en ekkel ‘knekk' lyd. Klinkes det som klinkes kan, jeg gir meg ikke før kroppen ligger livløst på gulvet, med krampetrekninger som eneste bevegelse. Kynisk som jeg er så ransaker jeg og raner liket før jeg halser videre til neste rom. Jeg har overvunnet min første kamp i Bioshock, og jeg elsker det. Her er ikke kampen for tilværelsen basert på at man må drepe 250 kamphaner som ikke har et fnugg av kunstig intelligens, du må kanskje drepe 5. Men ikke tro at det blir noe enklere av den grunn, det er utstyrt med masse liv og kraftige våpen. Men etter en halvtimes spilling begynner nok disse fiendene og bli grei skuring, det er da man bare kan sette på kaffen og forberede seg på  Mr.Bubbles.

    Big daddy, han som vokter dem små jentene. Mr.Pain som jeg kaller ham, for er det noen som kan dele ut pain. Så er det han!!! Mitt første møte med dykkermannen kom som julekvelden på kjærringa, du kan tidlig i spillet høre han og jenta går rundt å kommunisere. Ganske utrivelig spør du meg. Men plutselig sto han 20 meter bort i gangen. ‘jeg må bytte til hagla' sa jeg til kompisen som satt ved siden av meg. Det ble bare med praten, for i neste øyeblikk så jeg bare big daddy komme løpende mot meg. Eneste jeg fikk tid å gjøre var å kjenne kontrollen riste mens dykkermannen knuste karakteren min med en slags sag montert på den ene hånden. Men øvelse gjør mester, nå gleder jeg meg til hver gang jeg møter mr.bubbles. Han er en verdig motstander, en motstander som vet å gi meg og resten av Bioshock spillere trøbbel.

Nå gjenstår bare spørsmålet : skal jeg drepe den lille jenta? Eller skal jeg redde henne?

Er du i tvil om hvilket spill du skal innlede høsten med? Invester i Bioshock og du har reddet mange høst kvelder.